Randi Rosenqvist går på antidepressiva og har hatt den samme realitetsbristen i 30 år. Ellers har hun det helt utmerket.
Tekst: Line Noer Borrevik
Den høye, gråhårede kvinnen er linjalrett i ryggen, og kanskje er det fraværet av mimikk som gir inntrykket av arroganse. Dialekten er riksmål, stemmen har en dyp klang, og når hun fra vitneboksen avviser Anders Behring Breiviks religiøse kontakt med norrøne guder som «vås», blir inntrykket bekreftet. Hun er arrogant.
– Ja, det var kanskje litt vel muntlig å kalle det vås. Poenget er at jeg ikke tror på at det er en dyp religiøs overbevisning der, eller noen form for vrangforestilling. Jeg mener det er vås.
DE FARLIGE GALE
Randi Rosenqvist er psykiateren som har viet sin solide karriere til de farlige gale. I mange år var Rosenqvist og rettsmedisinsk kommisjon to sider av samme sak, hun var medlem i 26 år, og leder i seks av dem. Når denne kvinnen snakker rettspsykiatri, lytter man.
I Oslo tingrett i 2012 insisterte hun på at terroristen Breivik var ved sine fulle fem, sånn rent juridisk, da han sprengte og skjøt til han hadde 77 drap på rullebladet. Hun talte meritterte kolleger midt i mot, hun filleristet den allmenne opplevelse av hva det vil si å være riv, ruskende gal, og hun ga Breivik det han ønsket seg: Strafferettslig tilregnelighet.
Hun er opptatt av dette, at det går an å være klin kokos, og strafferettslig helt i orden. Og av at vi i liten grad diskuterer nettopp det, men først en avklaring:
UARROGANT
Randi Rosenqvist er ikke arrogant. Ikke i det hele tatt. 65-åringen er en lyttende, hyggelig og omsorgsfull kvinne, med enormt mye kunnskap om menneskesinn ute av vater. Hun er en modig kvinne, som fastholder sitt faglig funderte standpunkt, populært eller ei. Og hun innrømmer det uten et skuldertrekk hvis det skulle ha seg sånn at hun tar feil.
– Jeg vil gjerne ha begrepet sinnssyk inn i straffeloven igjen, fordi psykotisk er et klinisk begrep med en annen betydning. Jeg var med i lovkommisjonen som innførte psykotisk som straffefritakende, men jeg har sett i ettertid at det finnes folk som er svært syke og burde vært ansett som utilregnelige. Det er også de som er klinisk psykotiske, men som ikke anses som utilregnelige, sier hun.
HVA ER SYKT?
– Er Breivik sinnssyk?
– Jeg har sagt i retten at jeg mener han er strafferettslig tilregnelig, og det fastholder jeg. Men debatten om hvor ekstrem man kan være i holdningene før det bikker over i psykose, er interessant. Jeg mener for eksempel at kreasjonister har åpenbare vrangforestillinger, men de er jo ikke psykotiske. Hva med Stalin, Idi Amin, eller Hitler? Var de psykotiske? Når er realitetsbristen så stor at det blir en sykdom? På dette området har vi lite teori, og jeg tror vi unngår debatten fordi vi er preget av historien vår, med makthavere som ble kvitt politiske motstandere ved å tvangsinnlegge dem på galehus.
– Og Breivik?
– Han framstår som ganske alminnelig. Det eksepsjonelle med ham er at han er en ung mann fra Oslos vestkant som tenker at det finnes fiender som må drepes. Hvis en muslimsk terrorist sto bak disse handlingene ville vi ikke et øyeblikk tenkt at han var gal, ville vi vel?
Hun tar en liten tenkepause, hviler blikket på grøntområdet utenfor terrasseleiligheten i Oslo, og trekker litt oppgitt på skuldrene: – Drap rettferdiggjøres på de merkeligste vis.
Rettspsykiater Randi Rosenqvist deltok i lovkommisjonen som fjernet sinnssyk som strafferettslig begrep. Nå vil hun gjerne ha begrepet inn igjen. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
OM RØTTER OG LÅN
Landets fremste rettspsykiater er der hun er på grunn av tilfeldigheter. Den unge legestudenten Rosenqvist hadde nemlig ingen utpreget interesse for psykiatri. Etter studietiden i Kiel gjennomførte hun turnustjeneste som alle doktorspirer, og da voksenlivet skulle begynne var Rosenqvist mer opptatt av å slå røtter enn av å velge medisinsk disiplin.
– Jeg hadde flyttet så mye i mitt liv at da jeg var ferdig utdannet mente jeg at jeg trengte å høre til et sted. Jeg bestemte meg for å slå meg ned i Oslo, og for å få lån til bolig måtte jeg skaffe meg jobb i Oslo kommune. Det var bare jobber i psykiatrien som var ledige.
REITGJERDE-RYDDING
Så da ble det psykiatrien, nærmere bestemt politiets psykiatriske observasjonsavdeling.
– Jeg fikk forbausende god kontakt med pasientene, sier hun, og ser fortsatt litt overrasket ut, 40 år etter. Etter å ha vært med på opprydningen etter Reitgjerdeskandalen på 1970-tallet, der det ble avslørt omfattende omsorgssvikt og utilbørlig tvang overfor pasienter med tunge psykiske lidelser, begynte hun å interessere seg for hvem de er, de som er så syke at de er farlige.
– De har forandret seg. Den gang var det mye schizofreni-pasienter som ikke responderte på medisiner, i dag er det vanskeligere å tegne et entydig bilde. Mange av pasientene er innvandrere, og det er mye mer rusrelatert psykiatri nå. Visste du forresten at det bare en liten del av de som har schizofreni som ikke får hjelp av medisiner? Svært mange har greie liv, og de er stort sett tilregnelige, ikke utilregnelige.
TVANG? JA TAKK
– Hva tenker du om tvang?
– At jeg er uenig i målet om å få bruk av tvang ned i null. Tvang er formalisering av ansvar, det er ikke nødvendigvis maktbruk. Uten tvang er det mange som mister muligheten til å få behandling de selv vil ha, fordi de ikke er i stand til å be om behandlingen. I rusomsorgen burde det antagelig også være mer tvang.
I den grad Randi Rosenqvist er politisk korrekt, skyldes det åpenbart tilfeldigheter. Derfor er hun ikke redd for å mene at de minste barna ikke har godt av å være i barnehagen.
– Det burde oppta flere at produksjonen av stresshormoner hos de yngste barnehagebarna er forhøyet. De trenger ro, og det er jeg ikke sikker på om de får i barnehagen.
Selv har hun ikke barn, selv om hun fryktelig gjerne ville ha det.
– Det ble bare sånn. Og derfor var det mye verre å fylle førti, enn både femti og seksti. Det var et tog som gikk. Jeg savner egne barn.
MAKTENS ANSVARLIGGJØRING
Jobben hennes er på Ila fengsel og forvaringsanstalt, der hun leder en gruppe fagfolk som vurderer forvaringsfanger som skal framstilles for prøveløslatelse. Selvfølgelig har hun makt.
– Men jeg tror ikke på dem som sier at makten gjør dem ydmyke. Meg gjør den ansvarlig. Ansvaret veier tungt, og hun synes det er aller tyngst når hun ser innsatte som ikke får det de trenger.
– Psykisk utviklingshemmede som ikke skjønner hvorfor de er i fengsel. Vi har en på Ila som tror han ble dømt fordi han hadde feil sko på seg i retten. Jussen har noen svakheter, blant annet ved absolutt IQ-grense for strafferettslig tilregnelighet. Er den under 55 så er du ikke tilregnelig. Men vi vet jo at den samme mannen kan få 54 i en test, og 56 i en annen. Denne trangen til å måle gir noen triste utslag.
UTKRØPNE PSYKOPATER
Hun jobber helst med mannlige, alvorlige syke pasienter, og har tidligere uttalt at hun har til gode å møte en innsatt hun ikke liker.
– Det er nesten sant at jeg liker alle. Nesten, smiler hun, og legger til: I løpet av alle de årene i sikkerhetspsykiatrien, er det ingen jeg ikke likte. Jeg innrømmer at det kan være vanskelig å like utkrøpne psykopater. Ufordragelige folk. Men de fleste jeg møter i fengselet vil gjerne få til noe ordentlig, men de klarer det ikke. Det er forsonende.
– Har du vært redd noen gang?
– Jeg har blitt slått ned en gang, og en gang ble jeg ranet av en som var ute etter rohypnol. Han hadde en stor kamphund, det var ubehagelig. Akuttavdelinger kan være uforutsigbare. I fengselet er det mye tryggere, og jeg er aldri redd i møte med pasienter.
– Hender det at du blir manipulert i disse møtene?
– Nei. Eller, det vet jeg jo ikke. Jeg vet om terapeuter som er blitt manipulert i stor grad, jeg tror ikke jeg er blitt det. Jeg prøver å kjenne på mine egne psykopatiske trekk, være litt paranoid og drive motmanipulasjon. Randi Rosenqvist ler. Denne psykiateren mener at vi alle har psykopatiske trekk. Det betyr imidlertid ikke at vi er syke.
PSYKIATRISERING
– Unge blir for ofte psykiatrisert, og jeg tror det skyldes at normalitetsbegrepet vårt er nokså lite normalt. Vi skal liksom være fri for alle problemer, men det er vi jo ikke. Den beste måten å ta vare på sin psykiske helse er snakke med andre mennesker, ha nærhet og fysisk kontakt. Mye kan løses ved hjelp av fellesskapet, all omsorg må ikke profesjonaliseres.
Hun vet litt om å være pasient.
– Jeg har gått til psykoanalyse, men det skjønte jeg ikke mye av. Antidepressiva, derimot, har jeg tatt ganske mye av, og tar det fortsatt.
Psykomotoriske smerter i hele kroppen, i perioder fullstendig ødeleggende. En av diagnosene er fibromyalgi, og for 20 år siden fryktet hun uføretrygd.
– Det så jeg mørkt på, men så kom jeg til å tenke på at jeg kanskje kunne omskoleres til terapeut, og ta imot pasienter i rullestol.
REALITETSBRIST
Hun ler igjen. Men det er ramme alvor. Hun har mye smerter, og er mye trett. Likevel jobber hun som en oi-oi.
– Jeg lider av en realitetsbrist som går ut på at om tre måneder får jeg bedre tid. Det har jeg trodd i 30 år, konstaterer hun tørt.
– Ja, jeg jobber mye, stikk i strid med legens råd. Han mener jeg bør jobbe mindre og trimme mer, og jeg vet at jeg antagelig blir mindre sliten hvis jeg orker å trene, sier hun.
Så smiler hun lurt:
– Jeg har lest at hvis man begynner å trene når man er eldre, så får man veldig god effekt av treningen. Så jeg har tenkt å vente til jeg blir eldre.
Hentet fra Psykopp Nytt nr. 2/2016
