Anna Freud (1895–1982) førte psykoanalysen videre etter sin berømte far, Sigmund Freud. Hun er en av de mest kreative tenkere i psykoanalysens historie. Hennes arbeider har hatt stor betydning for utviklingen av terapeutisk arbeid med barn, og for forståelsen av barns psykologiske utvikling.
TEKST: HANS-JØRGEN WALLIN WEIHE
Anna ble født samme år som hennes far grunnla psykoanalysen. Sigmund Freud g jorde sin første fulle analyse i 1895 og brukte begrepet psykoanalyse for første gang i 1896. Anna var den yngste av Sigmund og Martha Freuds seks barn.
Allerede i 20-årene ble hun regnet som sin fars fremste representant, ledsager og sekretær. Mange vil også si at hun var hans fremste intellektuelle arvtaker og den viktigste videreutvikler av hans tanker (Dyer, 1983). En av dem som har skrevet om hennes arbeid har karakterisert henne både som en radikal nyskaper og en sterk konservativ (Wallerstein, 1984).
I 1918 ble Anna Freud uteksaminert som lærer, og i 1922 ble hun sertifisert som psykoanalytiker i Det psykoanalytiske selskap i Wien. I årene hun arbeidet som lærer var hun inspirert av ideene til den italienske legen og pedagogen Maria Montessori (1870-1952) og den amerikanske filosofen og psykologen John Dewey (1859–1932). I 1927 publiserte Anna «Fire forelesninger om barneanalyse». Fra det tidspunktet regnes hun som den ledende i Wiens miljø for barneanalyse.
TOK UTGANGSPUNKT I NORMALUTVIKLING
For Anna Freud var psykoanalysen først og fremst en observasjonsvitenskap. Det var en måte å se og analysere på. Psykoanalysen ga en forståelsesramme og begreper for å forstå, men det var som faren også understreket en metode som var under utvikling etterhvert som man fikk kliniske erfaringer (S. Freud, 1953-1974). På samme måte som sin far, delte hun sin interesse mellom det som kalles normal utvikling og det som var patologi. Klassikeren «Normality and Pathology in Childhood», som i en svensk utgave heter «barnets psykiske helse» (A. Freud, 1995), viser godt at utgangspunktet var normalutviklingen. Anna Freud beskrev feilutvikling eller uheldige tilpasninger ut i fra forståelsen av normalutvikling.
FIKK SENTER OPPKALT ETTER SEG
Familien Freud måtte i 1938 flykte fra Wien. De etablerte seg så i London. Året etter døde faren, men Anna fortsatte arbeidet, og konsentrerte seg om nyfødte barn som vokste opp uten sine familier. Sammen med den amerikanske pedagogen og psykoanalytikeren Dorothy Burlingham (189 1–1979) utviklet hun det som i dag er verdens ledende senter for psykoanalytiske studier og behandling av barn (Freud, A. 1968-1981). Senteret har i dag fått hennes navn, men den gang het det Hampstead Child-Therapy Course and Clinic (A. Freud, 2015).
Den første store videreutviklingen av psykoanalysen etter Sigmund Freud var hennes «The Ego and the Mecanisms of Defence» (Wallerstein, 1984:70 & Yorke i A. Freud, 2015). Til forskjell fra Sigmund Freud, som hadde lagt vekt på forsvar mot drifter og driftserstatninger, la Anna vekt på det følelsesmessige. Boken kom ut allerede i 1936 og må ha vært omfattende diskutert med faren.
ANNA OG SIGMUND FREUD: Far og datter diskuterte og delte klinisk erfaringer og teoretiske arbeider. Faren arbeidet først og fremst med voksne og Anna bidro med studier av barn, som var et nytt fagområde den gang.
LEDENDE INNEN KLASSISK PSYKOANALYSE
Ved sin død den 9. oktober 1982 var Anna Freud verdens ledende skikkelse innen klassisk psykoanalyse. Hun var anerkjent som en av psykoanalysens viktigste utviklere og hadde mottatt en rekke æresdoktorater og professorater. Hun var en kvinne med et brennende engasjement. Faren hadde kalt henne Antigone-Anna etter Ødipus datter Antigone. Hun hadde med store personlige offer vært lojal mot sin familie. Anna viste, etter hans mening, en tilsvarende lojalitet til sin familie. At hun var dedikert til sin far og hans ideer er det lite tvil om, men det kan heller ikke være tvil om at hun tok selvstendige standpunkt og videreutviklet hans ideer. Det var også i tråd med farens ønske. Han understreket at nye kliniske erfaringer måtte føre til en utdypning og videreutvikling av det fundamentet han hadde lagt.
Det er som selvstendig tenker og videreutvikler av psykologien og psykoanalysen hun bør huskes og leses. Anna Freud forsket på barn som hadde mistet en eller begge foreldrene under den andre verdenskrig. Hun viste oss at det var separasjonen fra de voksne som var det største trauma for barna, og ikke krigens vold og ødeleggelser. Måten dette skjedde på hadde, etter hennes forståelse, avgjørende betydning hvor traumatisk atskillelsen var. I den grad det gikk å planlegge atskillelser mente hun det var viktig at de skjedde gradvis.
PINONEER PÅ STUIDER AV KRIGSTRAUMATISERTE BARN
Anna Freuds arbeid har spesiell betydning for arbeidet med krigstraumatiserte barn. Hun foretok en rekke observasjoner av barn som hadde vært utsatt for ekstreme belastninger og også av barn som hadde vært utsatt for destruktive voksne. Et spesielt gripende eksempel var barn som hadde vært i konsentrasjonsleirer. Som vi alle vet, er krigstraumer og barns tap av voksne også en stor og vedvarende utfordring i vårt tid.
Alle som arbeider med barn kan med hell lese Anna Freud. Hun henvender seg til både psykoanalytikere, lærere og alle typer behandlere. Anna Freud har kommet i skyggen av sin far, men Sigmund Freud hadde aldri ønsket det slik. Han skjønte mer enn noen verdien av hennes videreutvikling av psykoanalysen og ikke minst av hennes arbeid med barn.
Slik beskriver Alfred Hauge et angstanfall han fikk som ung mann.
Referanser:
Dyer,R. (1983). Her Father’s Daughter: The Work of Anna Freud. New York: Jason Aronson.
Freud, Anna (2015). Selected Writings. London: Penguin
Freud, Anna (1995). Barnets psykiska hälsa. Stockholm: Natur och Kultur.
Freud, Anna (1968 – 1981). The Writings of Anna Freud. Bind 1 – 8. New York: International Universities Press.
Freud, Sigmund (1953 – 1974). Standard Edition of the Complete Works of Sigmund Freud. Bind 1 – 24. New York: International Universities Press.
Wallerstein; R. (1984). Anna Freud: Radical Innovator and Staunch Conservative. The Psychoanalytic Study of the Child, 39: side 65 – 80.
Yorke, Clifford (2015) Foreword I Freud, Anna (2015). Selected Writings. London: Penguin. Side xi-xxxiii).