Flerkulturelle i Norge risikerer å bli klemt mellom sin egen minoritetskultur og majoritetskulturen. Det kan føre til både stress og angst, viser Jonas Rønningsdalen Kunsts ferske doktoravhandling.
TEKST: MATHIAS KLINGENBERG
ILL: GETTY IMAGES
Ifølge SSB hadde 15,6 prosent av Norges befolkning innvandringsbakgrunn per 1. januar 2015. Det betyr at over 800 000 norske statsborgere forholder seg til kulturer fra to ulike land: det landet en selv eller ens foreldre utvandret fra, og Norge.
Å balansere mellom to sosiale identiteter kan gå ut over ens psykiske helse, viser ny forskning. Jonas Rønningsdalen Kunst forsvarte nylig sin doktorgrad på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Med utgangspunkt i nasjonalitet og religiøsitet, undersøkte Kunst forholdet mellom ulike sosiale grupper i samfunnet.
FORVENTNINGSPRESS
Et av funnene hans er at når mennesker med innvandrerbakgrunn føler seg avvist av enten minoritets- eller majoritetskulturen, har det en negativ effekt på personens psykiske helse.
– Flerkulturelle har det best når de føler tilhørighet til både sin egen minoritetsgruppe og til det øvrige norske samfunnet. Da blir det å være flerkulturell en styrke. Men i praksis kan dette ofte være en utfordring. De møter forventninger fra både minoritetskulturen og majoritetskulturen om å følge deres kultur. Man kan fort bli sett på som for norsk eller ikke norsk nok. Disse forventningene kan medføre både stress og angst, sier Kunst.
Tidligere mente man at minoritetsgrupper som ankommer et samfunn gradvis skulle gi opp sin kultur i favør majoritetskulturen. Nyere forskning viser at de fleste flerkulturelle, for eksempel norskpakistanere, ønsker å identifisere seg som både nordmenn og pakistanere. Men det er altså lettere sagt enn gjort.
Jonas Rønningsdalen Kunst
» Postdoktor ved Social and Intergroup Relations Lab (SIRL), Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo (UiO).
» Avla doktorgrad ved samme institutt
i desember 2015 med tittelen «Clash of civilizations? How acculturation and common identity processes shape the relationship between majority and Muslim minority groups in the West».
» Har mastergrad i kultur- og samfunns- psykologi fra 2011 og bachelorgrad i generell psykologi fra 2009.
ISLAMFRYKT STRESSER MUSLIMER
Kunst peker på to mulige grunner til dette. Den første er det forskeren kaller islamofobi. Betegnelsen beskriver en frykt for muslimske minoriteter og deres religion. Islamofobe personer tror altså at den muslimske minoriteten består av voldelige og farlige mennesker som vil snikislamifisere landet.
– Jo mer islamofobe majoritetsbefolkningen er, jo sterkere krever de at den muslimske minoritetsgruppen må gi opp sin religion for å bli en del av det norske samfunnet, sier Kunst.
Islamofobien påvirker også muslimenes helse.
– Vi fant en sterk sammenheng mellom dårligere velvære blant muslimer og hvorvidt de opplevde islamofobi fra majoritetsbefolkningen. Muslimer som følte at majoritetsbefolkningen fryktet dem, var mer plaget av angst og stress. Dette gjaldt i mange tilfeller uavhengig om muslimene selv hadde vært utsatt for direkte diskriminering.
«OSS» OG «DEM»
En annen mulig årsak er religiøs fundamentalisme. Ordet brukes her for den sterke troen på at det kun finnes en vei til frelse, og at den må følges strengt og bokstavelig. Kunst fant en sammenheng mellom fundamentalisme og det å mislike medlemmer av andre grupper. Denne sammenhengen var sterkere ved kristen fundamentalisme enn muslimsk fundamentalisme.
– Fundamentalistiske personer baserer sitt verdensbilde til stor grad på sin religion. Dette verdensbildet beskytter de ofte ved å støte ut alternative trosretninger og ved å fokusere på forskjeller heller enn likheter. Konsekvensen er at det opprettholder bildet av «oss» og «dem», sier Kunst.
DETTE BØR SAMFUNNET GJØRE
Kunst har testet hvordan ulike tiltak påvirker spenningen mellom forskjellige sosiale grupper. En nøkkel er ifølge forskeren å fokusere på elementer de ulike sosiale gruppene har til felles.
– Muslimer og kristne ble mer vennligstilte mot hverandre da vi minnet dem på at begge religioner har Abraham som stamfar. Denne observasjonen har vi imidlertid også gjort i studier med palestinere i Midtøsten og jøder i USA. I en annen undersøkelse vi gjorde i USA hjalp det å minne deltakerne med ulike innvandringsbakgrunner på at alle faktisk var eller hadde vært innvandrere, forteller Kunst.
– Noen studier viser at det til og med kan være så lett som å minne gruppene på at alle har til felles at de er mennesker, supplerer han.
Når vi blir minnet om likhetene mellom de ulike sosiale gruppene, blir vi mer tilbøyelige til å aktivt hjelpe hverandre. – Folk som mener at innvandrere er en del av den norske identiteten, bidrar mer i den aktive integreringen, sier Kunst.
Dette kan fremme samhold på tvers av grupper, og gjøre at begge gruppene aksepterer hverandre i høyere grad.
– Dermed kan samfunnet vise at det er greit at minoritetspersoner identifiserer seg med både majoritetsgrupper og sin egen minoritetsgruppe. Det vil fremme den psykiske helsen for personer med minoritetsbakgrunn og gjøre at de fungerer bedre i samfunnet, sier Kunst.
Les også: Er psykisk syke tikkende bomber?