Vilde (11) er et evnerikt barn. Det taklet ikke norsk skole
Tekst: Ann-Mari Gregersen Foto: Alf Ove Hansen
På Mentiqa-skolen i Aalborg er det emneuke og vikingtid. Runer skal læres, smykker lages og historie læres. Norske Vilde (11) svinser glad forbi oss i gangen, inn til time. Veien frem til dét har vært lang, for hele familien fra Bergen. Vi spoler tilbake.
BERGEN 2007
Vilde ser søsteren turne, og venter med å spille Memory med eldre barn og voksne. 3-åringen slår alle sammen. I barnehagen tegner og skriver hun med begge hender. Når vikarer vil gi henne puslespill for alderen, ber hun om de vanskeligste og får dem til slutt. Blir også de for kjedelige, pusler hun dem bare oppned. Barnehagen sier at hun er en leder, glad i å instruere andre i leken. Hun er også veldig empatisk, og trøster de som gråter før hun henter en voksen. Hun liker å ta det med ro, lese en bok. Er sensitiv. Det er alltid mange venner på døra som vil leke med henne. Vilde liker også å klatre i trær, og tåler fint å knekke en arm eller slå ut en tann. Hjemme tar hun alltid alt kjapt. En dag tar hun bare sykkelen uten støttehjul og sykler selv. Ingen har øvd med henne, hun har studert den fire år eldre søsteren. De jevngamle i barnehagen klarer dette halvannet år senere og mor tenker sitt, men sier ikke at hennes datter har syklet selv lenge. Eller at hun lenge har lest norske tekster på Disney-kanalen, og nå også vil lære engelsk. Og mattestykker.
FØRSTE SKOLEDAG
Vilde er en veldig glad jente. Hun gleder seg til skolen og alt hun skal lære. Første skoledag husker Vilde at hun er kledd i lilla skjørt og bluse, og har ny sekk. Hun husker at de lærer om bokstavene, og at det er kjedelig, hele tiden det samme. Hun kan jo alfabetet. Hun sier ikke noe til læreren. Fort forandrer hun seg fra den lykkelige, positive og aktive jenta hun er. Ingen på skolen sier noe, men mor ser at hun blir tynnere. En morgen tåler hun ikke merkelappene på klærne, sømmen på buksen gjør vondt, hun vil ikke kle på seg. Vilde kommer ofte for sent. Så får hun vondter. I magen, i hodet. Klarer ikke puste, lyst til å kaste opp. Mor tar henne til lege. Ingenting feiler Vilde; det er ikke glutenallergi, ikke astma eller medisin som forårsaker dette. En høst går forbi. Vilde blir slappere og slappere, har flere og flere dager hjemme fra skolen. Hun orker ikke stå opp, orker ikke sove. Flere legebesøk. ME utelukkes, det samme gjør svulst. I julen kaster hun opp.
«ER DU KLAR OVER HVILKET FANTASTISK BARN DU HAR?»
I løpet av våren er hun også mye hjemme, og i mai legges Vilde inn på Haukeland sykehus for en helsjekk. En overlege tar MR, intelligenstestene Wisc og Ravens, og en mengde blodprøver tas. Så kommer nevropsykolog og fysioterapeut inn i rommet og sier til mor:
«Er du klar over hvilket fantastisk barn du har?»
Mor forstår ikke. «Svært høy IQ, ligger 3-4 år foran sin alder, noen ganger også evner som en 12-åring.» Hvordan henger dette sammen? tenker mor og er nesten litt skuffet over svaret. For hva gjør hun nå. Dette finnes det jo ingen resept eller en enkel løsning på.
PPT, BUP OG BARNEVERN
Vildes hjernehalvdeler er like sterke. Hele hjernen fungerer som en 6-feltsmotorvei, der alt kjører samtidig. Hun er jevnt bra på alt. De sosiale evnene er også veldig gode. Det eneste som bemerkes fra nevropsykologen er at Vilde er sensitiv. Hun bestemmer seg for å hjelpe alt hun kan med å få Vilde tilbake til skolen, og få et tilrettelagt program for mestring og læring for en 7-åring som tenker langt, langt annerledes enn sine klassekamerater.
På møtet var en spesialpedagog, avdelingsleder, rektor og lærere. Nevropsykologen sier at «Dette er en ener. Det har dere ikke mange av på skolen.» Mor oppfatter at skolen er mest opptatt av skolevegringen, om hvor mye de kan tvinge Vilde til å komme. Men familien gir ikke opp. Gjennom hele andre og tredje klasse forsøker de alt. Likevel fortsetter Vildes skolevegring. Hun er som en katt som ikke vil i vann. PPT kan ikke hjelpe, og henviser til BUP, som utreder og sier at Vilde ikke er deprimert. Det er ikke noe de kan gjøre, men de sier at barnet må få noe mer. Hvis ikke, vil hun komme tilbake med en alvorlig depresjon. For evnerike barn står i fare for å utvikle psykiske vansker dersom de ikke blir møtt og forstått. De kan bli destruktive, frustrerte, få lav motivasjon og ha dårlig sosial selvtillit.
Skolen sender bekymringsmelding til barnevernet. De mener de har gjort alt for Vilde. Hun hospiterer to trinn opp, og det fungerer i en periode. Men nivået er ikke høyt nok der, og elevene er naturlig nok eldre og en 8-åring vil ikke stikke seg ut. Så kobler skolen inn barnevernet. Løsningen må da ligge i hjemmet? Men barnevernet sier klart i fra om at dette ikke er deres bord. Mor mener skolen nå hinter om at de bør bytte skole.
SNILLE VILDE
I alt dette er Vilde søt og snill. Lager ikke baluba. Mor har sagt til henne at «hodet ditt tenker raskere og annerledes enn det som de fleste på din alder gjør. Det gjør deg ikke til et bedre menneske. Det er hvordan du oppfører deg som gjør det. De andre, for eksempel de i din klasse, kan ikke hjelpe for at de er slik de er. Du kan tenke på mange ting om gangen, og de litt mindre. De må få være slik de er, og du må få være slik du er. Men du må få mer fra skolen». I de timene hun er på skolen, er Vilde alltid ferdig med det hun skal gjøre etter 10 minutter. Da går tiden til å tegne, eller hjelpe de andre. Det er som å sitte på en stasjon og vente på toget som aldri kommer. Vilde har en lærer hun er glad i; en som er helt fantastisk, som ser og forstår henne. Det er bare ikke nok for et barn som i første klasse spør «Hvorfor skal vi lære én bokstav i uken? Jeg kan jo alle.»
ALDRI STOPP I ET FAG
Etter tre år der Vilde var mer eller mindre på oppbevaring på skolen, de dagene hun ikke var med på foreldrenes jobb eller hos mormor, bestemmer mor seg for noe drastisk etter en samtale med en nær venn. Vilde må bytte miljø. Via nettverket Lykkelige barn, har hun hørt om skolen Mentiqa i Nord-Jylland i Danmark. Begge jentene blir med. Barnas far er også med på dette. Mor sier til jentene at de skal ta ett år av gangen, før hun besinnner seg og sier én dag av gangen. De første to ukene bærer mor Vilde på ryggen inn skolen. Så, litt etter litt, vil hun gå selv. For Mentiqa er noe for seg selv. Klassene er mindre. Vil barna gjøre oppgaven i gangen, kan de gå ut av klasserommet og gjøre dét. Lærerne har tid til hver enkelt elev, og ser deres behov individuelt. Det faglige er sjelden vanskelig for elevene, og på skolen får alle jobbe i sitt tempo. Repetisjon er det lite eller ingenting av. Det er ikke noe som heter at en er ferdig med et emne. Da kommer en ny lærebok.
JANTELOVEN
Før de drar til Danmark, er det få utenfor familien som vet hva de sliter med. Etter et intervju i Aftenposten, vet «alle» at mor har et evnerikt barn. Da kommer janteloven frem. Folk misforstår. Noen blir misunnelige, og sier de har et luksusproblem. Eller at mor står frem for å speile seg i glansen av sitt eget barn. Det var fryktelig, og vanskelig når mor selv ikke kan forklare det godt nok. For det er ikke en dans på roser å ha et barn som ikke passer inn, ikke hører til noe sted.
Evnerike barn er så mye. Å samle alle på én skole har både fordeler og ulemper. Noen er flinke i ett fag, men har store hull i andre. Sensitive barn og utagerende barn. For de aller fleste er det likevel positivt. De speiler seg i andre som er som de, og ser at de ikke er så rare likevel. På Mentiqa blir Vilde igjen en aktiv og glad jente, som vil ting og stoler på seg selv.