Flyktninger strømmer til landet vårt. En del av dem bærer med seg traumer og mentale arr. Har vi noe å frykte? Ikke hvis de blir godt mottatt, mener psykiater Jone Schanche Olsen, daglig leder for landets eneste poliklinikk for traumatiserte flyktninger.
TEKST: HJØRDIS HALLELAND MIKALSEN FOTO: JAN INGE HAGA
I 2004 ble en ung mann knivstukket og drept av somalier på trikken i Oslo. Flere ble skadet. Gjerningsmannen ble dømt til tvungen psykisk helsevern, og en overlege ved Ullevål Universitetssykehus fikk en formell advarsel for uforsvarlig pasientbehandling. I 2013 ble to menn og en ung kvinne knivdrept i en buss i Årdal. Gjerningsmannen var asylsøker fra Sør Sudan og skulle etter planen sendes ut av landet dagen etter. Han tok senere sitt eget liv.
GODT LIV MED TRAUMER?
– Kom inn, kom inn, sier psykiater og overlege Jone Schanche Olsen. Han kommer direkte fra et møte om flyktningsituasjonen, og har ikke engang rukket å ta av seg jakken.
– Det går i ett om dagen. Vi jobber for å være klar til flyktningestrømmen. Den store bølgen har ikke nådd oss enda, men den kommer, sier han og smiler. Fra kontoret sitt har han upåklagelig utsikt over Gandsfjorden. Det blåser godt, fjorden er urolig. Støyen fra Hillevågsveien trenger så vidt gjennom veggene. Et tog skramler forbi. Livet går sin vante gang i lille Norge. Vi skal snakke om et tema Jone Schanche Olsen kan mye om: flyktninger og posttraumatiske stresslidelser.
– Det er naturlig å kjenne på uro når man hører om tragiske hendelser der psykotiske asylsøkere har gjort grusomme ting mot uskyldige mennesker. Særlig med tanke på den flyktningestrømmen vi opplever i dag. Samtidig er det viktig å understreke at det å være traumatisert ikke er ensbetydende med å være potensiell drapsmann. Faktisk er det fullt mulig å leve et godt liv med traumatiske opplevelser i bagasjen. Det avgjørende er hvordan livet fortoner seg i etterkant, hvordan de blir mottatt, sier han og gestikulerer ivrig. Dette er tydeligvis noe som engasjere.
– Ta for eksempel de norske menn og kvinner som satt i tyske konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. Flere valgte å tie om grusomhetene de hadde vært vitne til, de delte det ikke engang med sine nærmeste, og fikk heller ikke behandling for de psykiske skadene de var påført – likevel levde de et godt liv. Det er ingen tvil om at de var traumatiserte, poenget er at de kom hjem til en trygg tilværelse, til en familie som tok imot med åpne armer, til en meningsfull tilværelse med jobb, tak over hode og et sosialt nettverk. Da blir traumene lettere å leve med. Flyktningene som kommer til Norge kommer til en tilværelse som består av dag ut og dag inn med venting og uvisshet, langt vekke fra sine vante omgivelser, og om de i tillegg blir møtt med skepsis og avvisning fra nordmenn, er det å utsette flyktningene for ytterligere traumer – og da kan det fort gå fra vondt til verre, sier Schanche Olsen. Han vet hva han snakker om. Krigstraumer og flyktningers psykiske helse har vært hans fagfelt i 25 år.
SYMPATI ER AVGJØRENDE
– Ny forskning viser at det å bli møtt med sympati er en avgjørende faktorer i traumebehandling. Det burde være et tankekors i disse dager, sier Jone Schanche Olsen.
Han er daglig leder av Transkulturelt senter ved Stavanger Universitetssykehus, en egen psykiatrisk poliklinikk for traumatiserte flyktninger og asylsøkere. Det eneste av sitt slag i landet. Senteret åpnet i november i fjor og har til nå behandlet rundt 130 pasienter.
– Like før trikkedrapet ble et forsknings- og kompetanse- senter for traumatiserte flyktninger lagt ned i Oslo, sier han og rister oppgitt på hodet.
– Hjelp til traumatiserte flyktninger må oppjusteres, ikke nedjusteres. Dagens verdensbilde forteller oss at krigstraumer må få større prioritet, sier han.
SOFISTIKERT TORTUR
Foruten Jone Schanche Olsen består teamet ved Transkulturelt senter av barnepsykiater Aina Basilier Vaage, klinisk sosionom Bodil Irene Høyer, psykolog Domnine Lecoq og sekretær Hedwig Bogstad-Kvam. Daglig møter de mennesker som har opplevd krigshandlinger, tortur eller seksualisert vold, mange har sett sine hjem bli lagt i ruiner, de har mistet alt. Foruten klinisk behandling av flyktninger, skal teamet bistå kommunene, veilede, holde kurs og jobbe med metodeutvikling.
– Transkulturelt senter startet som et toårig prosjekt, men er kommet for å bli, sier han.
Tanken om et eget senter for krigstraumer er ikke ny.
– Dette er noe vi har ønsket lenge, de første prosjektskissene var ferdige for ti år siden. Utgangspunktet var et skrikende behov for et godt og likeverdig tilbud til traumatiserte flyktninger. Dessuten er dette noe vi forpliktet oss til da vi skrev under på FNs tilleggsprotokolls til torturkonvensjonen, sier Schanche Olsen som har lang erfaring med behandling av torturofre.
– Mange forbinder tortur med fysisk mishandling, men torturmetodene har blitt mer sofistikerte de senere år. Nå blir batonger ofte byttet ut med inngående kunnskaper om hvordan man skal knekke et menneskes mentale helse. Verdighet og selvrespekt blir lagt i grus, min jobb er å hjelpe til med å bygge opp igjen selvrespekten, sier han.
– Dere er fem ansatte. Med tanke på det stadig økende antallet flyktninger; er det nok?
– Jeg har dyktige og kompetente kollegaer, men jeg skulle selvfølgelig sett av vi var flere om jobben. Det sier seg selv at vi blir nødt til å prioritere, sier han.
– Hva gjør mest inntrykk på deg i møte med senterets brukere?
Svaret kommer kontant.
– Hvor mye et menneskesinn er i stand til å tåle. De har blitt fratatt alt de har, inkludert selvrespekten. Likevel klarer de å reise seg igjen. Det slutter aldri å fascinere meg.