«Då kom det sværaste angstskred eg nokonsinne har hatt, no som jamt før i fylgje med forvirrande lyd og med lysblenk som sprengde gjennom hjernen – og så eit kvelande mørker. På ein augneblenk kjende eg meg viss: «No misser du forstanden, Alfred!»
TEKST: HJØRDIS HALLELAND MIKALSEN FOTO: KNUT S. VINDFALLET
Slik beskriver Alfred Hauge et angstanfall han fikk som ung mann. Senere skulle det blir flere. I en tid hvor psykiske lidelser var noe man ikke snakket høyt om, sto den kjente norske forfatteren åpent frem og fortalte om sine problemer. I år er det 100 år siden han ble født.
UTBRENT
– Jeg kjenner ikke til at han hadde noen diagnose, men da sammenbruddet kom hadde han jobbet dobbelt over lang tid. Han var forlagsmann og journalist på dagtid, og skrev bøker på kveldstid. Dessuten hadde han fem barn, streng økonomi og problemer med å sove om natten. I dag ville vi sagt at han var utbrent, sier litteraturviter ved Høyskolen i Volda, Jan Inge Sørbø, som har skrevet biografien «Angen av bork og ein brennande einerbusk» om Alfred Hauge og hans forfatterskap.
Sørbø mener Alfred Hauge var en foregangsfigur med tanke på åpenhet rundt psykiske lidelser.
– Han stod frem med sine problemer i en tid hvor psykiske lidelser ikke var noe man skulle snakke høyt om. Men han hadde god hjelp av kunstnerrollen. Det var nok mer akseptert at kunstnere kunne gjøre erfaringer med psykiske lidelser fordi det ga materiale til å skape. Selv om forholdet mellom kreativitet og ulike «diagnostiske» tilstander er omstridt, var det en åpning for at kunstneren kunne være en god kunstner, ikke bare på tross av, men også på grunn av slike erfaringer, sier Jan Inge Sørbø. Han skal holde foredraget «Medlidenhet. Medlidelse. Ømhet. Alfred Hauge om psykisk lidelser» når Schizofrenidagene går av stabelen i Stavanger i november.
UTVANDRERTRIOLOGI
Alfred Hauge regnes som en av etterkrigstidens mest nyskapende og eksperimentelle forfattere, og var en profilert, kristen kulturpersonlighet. Han har skrevet 17 romaner i tillegg til en rekke andre bøker, deriblant tre selvbiografiske bøker, fire barnebøker, flere diktsamlinger og salmer. Han vokste opp på Sjernarøy, en liten øy i Ryfylke utenfor Stavanger, og hentet hele livet motiver fra sitt barndoms landskap. Etter realskolen på Bryne tok han artium på Voss i 1935. Derifra gikk turen til Oslo og teologistudier, men han fullførte aldri og tok i stedet lærereksamen. Han jobbet som lærer alle fem krigsårene, og debuterte i 1941 ut med den historiske romanen «Septemberfrost». Han er best kjent for utvandrertriologien om pioneren Cleng Peerson som kom ut første del av 60-tallet.
SAMMENBRUDDET
Høsten 1952 fikk Alfred Hauge ny jobb som rektor på folkehøyskolen på Sand i Rogaland. Alfred, kona Kirsten og barna hadde allerede flyttet mye, og han var sliten. Han hadde akkurat gitt ut «Vegen til det døde paradiset» (1951) og var allerede i gang med ny bok. Jobben som rektor var krevende med mye praktisk og administrativt arbeid – noe kunstneren Alfred Hauge ikke var anlagt for.
– Etter noen uker brøt han sammen med utmatting og fysiske smerter. Han hadde vondt i brystet og lite kontroll på tankene som gikk som «en film i hjernen», sier Jan Inge Sørbø og forteller at Alfred Hauge fikk hjelp av sin venn psykiateren Gordon Johnsen som fikk Hauge innlagt på det kristne hvilehjemmet Solborg på Jevnaker. Senere grunnla Gordon Johnsen Modum Bad, hvor han tok i bruk den omstridte LSD-behandlingen på noen av sine tidligere pasienter, deriblant Alfred Hauge. LSD-behandlingen ble på 60-tallet brukt for å hjelpe folk med tunge psykiske lidelser. Alfred Hauge selv beskrev det slik: «Det var den beste behandling eg kunne fått. Eg gjennomlevde høgder og avgrunnar i mitt eige vesen (…) Eg har vore meg opp med sky og nede med havsens grunne. Eg brukte veker på å gjennomanalysera det eg opplevde etter kvar LSD-behandling, og eg har skrive det ned i to dokument.»
Avholdsmannen Alfred Hauge brukte senere disse erfaringene i flere av sine bøker, deriblant siste bind av Cleng Peerson-triologien, der hovedpersonene Cleng får sopp av en indianer og opplever «sinnets reise», forteller Sørbø.
Fordi resultatene ikke var tilfredsstillende, og fordi behandlingen viste seg å være risikofylt, ble bruk av LSD avskaffet ved behandling av psykisk syke.
REISER I SINNET
– Hauge skildret ofte psykiske sammenbrudd hos mange av hovedpersonene sine, sier Sørbø. I «Året har ingen vår» følger han med stor innlevelse og psykologisk dybde Mallin inn i sammenbruddet, og i «Ropet» har hovedpersonen Tormod angstanfall på lik linje med forfatteren selv. Å bli psykisk syk gjorde mye med Alfred Hauge – både som menneske og forfatter. I møte med andre som slet med sin psykiske helse fikk han fornyet innsikt i sitt eget sjeleliv. Samværet med «det lidende menneske» ble en viktig del av Alfred Hauges liv, og han tok flere av disse under sine vinger. Erfaringene brukte han i flere av sine utgivelser, og han omtalte ofte den krisen han hadde opplevd med uttrykket at «det uvanlege har oppsøkt meg», eller som «reiser i sinnet.» Etter sammenbruddet fikk Alfred Hauge jobb som journalist i Stavanger Aftenblad, hvor han ble i 30 år. Her fikk han endelig en arbeidsplass hvor han kunne bruke sine evner som skribent samtidig som han kunne fortsette sin forfattergjerning. Han fikk også bukt med depresjonen: «Dei som ikkje har vore inne i ein depresjon og fått oppleva det som skjer når den dreg sin veg og lysreaksjonane kjem, veit ikkje kva paradis på jorda er», skriv Alfred Hauge sin tredje og siste selvbiografi «Manndom».
Alfred Hauge (1915-1986)
» ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1976 og til æresdoktor ved Luther College, Iowa 1982. Han fikk Kritikerprisen 1965 for trilogien om Cleng Peerson, og 1984 fikk han Nynorsk Litteraturpris.
Alfred Hauge døde to år senere, høsten 1986, 71 år gammel.