– Jeg har aldri følt meg så liten og redd som da jeg gikk inn døren til barnevernet, sier Eli. Hun er en av pådriverne bak pilotprosjektet «Til alles beste» som jobber for å styrke foreldrenes stemme i barnevernssaker.
TEKST: HJØRDIS HALLELAND MIKALSEN FOTO: JAN INGE HAGA
Hun byr på kaffe og te og et fat med oppskåret frukt. Stua i den trivelige eneboligen har store vinduer som vender ut mot blå fjord og grønne marker. På veggen over pianoet henger portretter av to nydelige småjenter. Den ene lys og den andre mørk. Eli finner frem en bugnende blå ringperm, legger den på bordet, men åpner den ikke.
– Jeg tenkte jeg skulle forberede meg litt til dere kom og fant fram permen med alle papirene vedrørende jenta vår, men jeg kjente jeg ble dårlig bare ved synet av den, sier hun og skyver permen fra seg. Eli er en av syv barnevernsforeldre fra Stavanger og omegn som har satt i gang pilotprosjektet «Til alles beste – erfaringsformidlere i barnevernet» i samarbeid med barnevernet i Stavanger. Målsettingen er et sterkt ønske om å etablere et landsdekkende nettverk av erfaringsformidlere som ved å dele sine erfaringer og opplevelser kan bidra til et bedre barnevern. Også barnevernspedagog Anne Kristine Bruns og fagkonsulent i Stavanger barnevern Margaret Riley er en del av gruppen.
– Vi ønsker å delta på dialogmøter mellom barneverns ansatte og foreldre, ha direkte kontakt med foreldrene, holde kurs og foredrag for nyutdannede, delta i planarbeid og fagutvikling. En barnevernssak fremkaller sterke følelser, foreldrene føler på sinne og frustrasjon og samarbeidsklimaet er ofte dårlig. I en slik situasjon kan en erfaringsformidler være til hjelp for begge parter. For foreldrene blir han en som har vært gjennom det samme selv, som kan lytte, forklare, forstå. For den barnevernsansatte kan han gi gode råd og veiledning om hvordan man skal, eller ikke skal, møte en rasende far eller en fortvila mor, sier Eli og legger til:
– Dette handler overhode ikke om å refse barnevernet, men å stille vår dyrekjøpte kunnskap til disposisjon. Eli har allerede hatt tre foredrag, blant annet på en fagdag for barnevernsansatte.
– Tilbakemeldingene har vært udelt positive. Dette er noe barnevernet også ønsker, forteller Eli som ønsker å være anonym av hensyn til datteren.
“Det var som å vinne i lotto. Endelig fikk vi hjelp, nesten tre år etter at problemene startet for alvor”
EN STERK HISTORIE
Eli er en ressurssterk og oppegående dame. Hun har full jobb som daglig leder i en mellomstor bedrift, er lykkelig gift og har to døtre. Den ene biologisk, den andre adoptert. Begge like høyt elsket av sine foreldre.
– Vi fikk en datter kun få år etter at vi giftet oss, men da vi tenkte at hun skulle få søsken, sa det stopp. Det kom ikke flere barn, forteller hun. Ekteparet besluttet å adoptere, og i 1993 reiste den lille familien til Colombia for å hente hjem en liten jente på 11 måneder. Eli finner frem et album. Hun smiler mens hun blar seg fremover.
– Her er fra da vi hentet henne i Bogota, sier hun og viser bilder av en alvorlig liten pike med mørke øyne og èn finger i munnen.
– Hun var nydelig, men veldig alvorlig. Det gikk bra helt til vi kom til hotellet og ville skifte bleier på henne. Da begynte hun å gråte helt hysterisk. Vi fikk ikke røre henne. Hun var utrøstelig og la seg helt inn til veggen. Jeg la meg i andre enden av hotellsenga og krøp forsiktig nærmere, jeg brukte lang tid, kanskje timer, før jeg endelig nådde frem til henne, både fysisk og psykisk. Vi knyttet sterke bånd i løpet av disse første ukene. Bånd som senere ble strukket til sine ytterste grenser – men som heldigvis har holdt, sier hun.
LAMSLÅTT
Det gikk fint de første årene, problemene startet da datteren begynte på skolen. Hun hadde store hull i forståelsen av abstrakte ting. Klarte ikke å skille liter fra kilometer, høst fra sommer. Ingen, hverken foreldre eller lærere, forsto problematikken hennes. Heller ikke hvordan hun kunne hjelpes. Jenta gikk fra å være blid og glad, til kranglete og vanskelig å ha med å gjøre. Og for åtte år siden skjedde noe som snudde tilværelsene fullstendig på hodet for Eli og familien. Yngstedatteren forsøkte å ta sitt eget liv.
– Vi var lamslått. Vi skjønte ikke hva som skjedde. Vi ville hjelpe, men visste ikke hvordan, forteller Eli. Det gikk fra vondt til verre. Fra skolen kom det stadig tilbakemeldinger om dårlig oppførsel. Hjemme kom det etter hvert til både verbale og fysiske utbrudd.
En dag leste Eli en artikkel i Adopsjonsforum av psykologspesialist Joakim Haarklou, som har spesialisert seg på ungdom med atferdsproblemer.
– Artikkelen het «Emma, tvert imot», og det var som å lese om datteren vår. Vi tok kontakt med Joakim Haarklou, gikk på kurs og fikk helt ny innsikt i vår datters problemer, forteller hun. Brikkene falt på plass, og hun fikk endelig en diagnose; Reaktiv Tilknytningsforstyrrelse (RTF), en følelsesmessig skade som følge av fysisk og psykisk avvisning tidlig i livet. Den nyervervede diagnosen til tross; på hjemmebane ble ikke situasjonen bedre.
ER PSYKISK SYKE TIKKENDE BOMBER?
UTE AV KONTROLL
– Problemene akselererte, vi følte at vi mistet fullstendig kontroll. En venn av oss anbefalte oss å søke hjelp hos barnevernet. Vi var veldig skeptiske. Barnevernet? Det var en høy terskel å trø over. En av de tingene Joakim Haarklou hadde lært oss var at ungdom med RTF ofte løy om sine nærmeste. Det hadde ikke datteren vår gjort – så langt. Men hva om hun gjorde det nå? Hva om hun serverte løgner til barnevernet som førte til at de tok henne fra oss? Det var jo ikke det vi ville, vi ville bare ha hjelp til å håndtere en situasjon som var ute av kontroll. Men vi hadde ikke noe valg. Vi måtte ha hjelp.
– Jeg har aldri følt meg så liten, redd og hjelpeløs som den dagen vi oppsøkte barnevernet. Vi var totalt utslitt og nedbrutt, sier Eli og folder fingrene rundt den blomstrete tekoppen. Hun stirrer ut av vinduet et par sekund før hun fortsetter:
– Vi bor på et lite sted. Alle kjenner alle. Den eneste saksbehandleren i kommunen hadde jeg vært barnepike for. Det var ingen god situasjon, sier hun.
BOLLER OG KAKAO
Et vennepar i Oslo som også hadde adoptert et barn fra Colombia, slet med omtrent samme problematikk som Eli og mannen. De hadde opplevd gode resultater med Multisystemisk terapi (MST), en familiebasert behandlingsform for ungdom med alvorlige atferdsproblemer. MST går i hovedsak ut på at familien får en «egen» terapeut som skal hjelpe foreldrene til å håndtere det utagerende barnet – og som skal være tilgjengelig hele døgnet. Dette ønsket Eli og mannen å prøve. Men etter et møte med Bufetat ble det konkludert med at datteren ikke kvalifiserte – fordi hun «bare» utfylte 8 av 10 krav.
«Når et barn dør brått, fanges de sørgende opp av et støtteapparat. Når man mister omsorgen for et barn, står man helt alene i sorgen»
– Vi protesterte, og det ble avtalt et nytt møte, men da sa kroppen min stopp. Jeg var så ufattelig sliten av å legge ut om våre problemer gang på gang, om frykten, om vår følelse av utilstrekkelighet som foreldre. Jeg hadde fortalt historien vår så mange ganger; til helsesøster, fastlege, det lokale barnevernet, lærere, PPT, BUP og Bufetat. Nå orket jeg ikke mer. Føttene mine føltes som bly da jeg skulle gå opp trappen til barnevernets kontorer, tårene bare rant, sier hun.
Men denne gangen gikk det bedre. Etter ny gjennomgang av saken ble de innvilget MSTbehandling uten ventetid.
– Det var som å vinne i lotto. Endelig fikk vi hjelp, nesten tre år etter at problemene startet for alvor. Vi fikk en terapeut som var tilgjengelig for oss hele døgnet. Hun var trygg, positiv, tydelig og 100 prosent til stede for oss døgnet rundt. Det ble redningen, sier Eli og forteller at terapeuten hadde lite kontakt med datteren, det var foreldrene hun fokuserte på. Vi lærte hvordan vi skulle stå sammen i «stormen» som ektepar, hvordan vi skulle møte et raseriutbrudd, hvordan vi skulle vise henne kjærlighet i praksis. Jeg har aldri kokt så mye kakao og bakt så mye boller som jeg gjorde da, smiler Eli. Behandlingen gikk over 10 måneder.
KRISETEAM
Eli har i ettertid engasjert seg i flere barnevernssaker – på privat initiativ. Hun har støttet fortvilte foreldrene på møter med barnevernet, hun har trøstet, lyttet og oppmuntret. – Jeg klarer ikke å bare stå og se på, for jeg vet så godt hvordan de har det. De trenger noen som forstår, noen som kan gi støtte og hjelp i en vanskelig situasjon. Når et barn dør brått, fanges de sørgende straks opp av et støtteapparat. Å miste omsorgen for et barn er også en sorg, men da er det lite hjelp å få. Hvor skal de gå med sin sorg, sin fortvilelse, spør hun og slår ut med hendene. Hun mener at det må opprettes et kommunalt kriseteam som kommer på banen umiddelbart etter en omsorgsovertakelse. En erfaringsformidler kan gjerne være en del av et slikt team.
– Mange får en depressiv reaksjon, og trenger hjelp. Får de ikke det kan det gå forferdelig galt, sier Eli og forteller om en kvinne hun hadde mye kontakt med i forbindelse med en omsorgsovertakelse.
– Hun fikk en psykisk reaksjon og skulle hatt hjelp. Det fikk hun ikke. Resultatet ble at hun gikk til fysisk angrep på en barnevernsansatt med hammer. Hadde hun fått hjelp umiddelbart etter omsorgsovertakelsen tror jeg tragedien kunne vært forhindret, sier Eli.
I dag er Elis yngste datter 22 år og klarer seg bra.
– Det går bra med henne nå – mot alle odds, får jeg vel si. Hun har full jobb og bor for seg selv. Hadde noen sagt det til meg da det stod på som verst, ville jeg ikke trodd det var mulig, sier hun.
ØNSKES VELKOMMEN AV BARNEVERNET
– Erfaringsformidlere er noe som vi i barnevernet ønsker velkommen, sier fagkonsulent Margaret Riley i Stavanger barnevern, som har vært med i pilotprosjektet siden starten i 2011.
– For meg har det vært veldig sterkt å se det engasjementet Eli og de andre foreldrene har vist for å gjøre foreldrenes stemme sterkere og tydeligere i barnevernssaker. De har delt erfaringer og kloke ord, både med hverandre og med ansatte i barnevernet, sier hun og legger til:
– Det er min opplevelse at barnevernet er inne i en positiv endringsprosess først og fremst når det gjelder å lytte til barnet, men også til foreldrene. Erfaringsformidlerne er en viktig aktør i denne prosessen.